Anmeldelse

Jeg så denne filmen noen år tidligere og likte den også den gangen men var nok da mer opptatt av hvordan den ville ende enn selve kvaliteten på filmen. Denne gangen visste jeg om slutten (vel, mer eller mindre) så hva som skjedde før den var desto viktigere.

Filmen begynner som en dystopisk film med et tydelig klima-budskap i bunnen – at jorden har fryst over etter klimaendringer har gjort den for varm og dertil menneskenes forsøk på avkjøling går feil. Toget Snowpiercer er eneste måten å leve på for de som var heldige nok til å bli med og ble startet av en eksentrisk millionær, dette aspektet hvor kun de rikeste får kjøpe seg plass er brukt flittig i scifi og fungerer bra her.

På selve toget begynner vi i siste vogn, også bokstavelig talt siste stopp på samfunnets rangstige: de som slapp inn som blindpassasjerer. De undertrykkes noe voldsomt men har en sjarm og en livsglede som mangler i resten av toget, skal det vise seg. Etterhvert som våre helter kjemper seg fremover blir flere vogner, eller sider av menneskeheten, vist frem i all sin gru. Filmen har originalitet til fulle ved å tilegne hver vogn en slik symbolsk oppgave og slutter da også med at kun 2 personer(som vi vet om) overlever når toget kræsjer i fjellsiden. Fram til det er det bitende satirisk over samfunnslag og maktgrupperinger og det å tilbe selve «maskinen», i vårt tilfelle togets lokomotiv. Verdt å se igjen ihvertfall noen ganger + skuespillerne leverer for det meste bra, med noen få unntak.

Fra et historie-ståsted gir ikke Snowpiercer så mye mening, det er nok symbolikken som betyr mest her. Men jeg fant meg selv engasjert av de etiske spørsmålene regissøren har satt opp mot hverandre og av den grunn får filmen en grei rangering.